En hyllest til en gammel Pfaff

Jeg husker hvordan mormor pleide å sy en hel masse klær til barnebarna. Jeg, min to søstre og våre søskenbarn møtte opp for å prøve plaggene – og for å spise kjeks – titt og ofte. Tekstilene hadde alle tenkelige mønster, det var puffermer over en lav sko, og flust med nåler å bli stukket av da plagget skulle av og på.

Jeg vet ikke om jeg satte god nok pris på dette da mormor fortsatt var i live, men i dag er dette barndomsminner jeg ser tilbake på med et smil om munnen.

 

Me (and my beloved thumb), my cousin, and my two sisters—all dressed up in my grandma's creations

Jeg arvet mormors syentusiasme ganske tidlig. I begynnelsen var jeg mest interessert i å sy dekken til hesten min, og min stakkars mor måtte fint stå modell når det skulle tilpasses. Jeg tror det skal en god dose morskjærlighet til for å gå med på å imitere en ponni for å støtte datteren din sin nyervervede syhobby.

Senere gikk jeg fra ponnimote til menneskemote, og jeg fikk også arvet mormors gamle Pfaff, i tillegg til mange lekre mønster. Pfaffen har vært en trofast kompanjong i mange år, men nå begynner alderstegnene for alvor å melde seg. Den må varmest opp på tomgang i flere minutter før den syr pent, og den må oljes omtrent daglig.

Jeg hadde håpet den skulle holde ut i mange år til, men jeg tror tiden nå er inne for å la han gå av med pensjon, og la en yngre generasjon ta over.

Men først en hyllest til min gamle Pfaff: Du har vært en sann venn!


Comments

No comments


Add

Comment

You may use HTML tags and attributes