Fem uker med Gustav

Det er rart hvordan man kan vente i ni måneder på å bli foreldre, men likevel bli så overveldet over å plutselig skulle ha ansvar for et pittelite menneske. I dag er det fem uker siden Gustav meldte sin ankomst, og jeg tror ikke det er et eneste aspekt av følelsesregisteret jeg ikke har kjent på siden da. Sterkest av dem alle er kjærligheten og omsorgen til dette herlige vesenet u.

Superføderen
Gustav ble født 6. august på Ullevål sykehus, åtte dager før termin. Jeg hadde forventet at modningsriene skulle bli uendelig mye vondere enn de ble, så vi drøyde i overkant lenge med å dra til sykehuset. Der gikk det fort unna, og med hjelp av en super jordmor, var den aktive delen av fødselen overstått på tre timer.

Etterpå var jeg høy på egen prestasjon. Jeg hadde pigadø satt et menneske til verden, og det uten annen smertelindring enn husholdningssaft – selv om det ikke akkurat var frivillig. Jeg trodde ærlig talt det hardeste var overstått da vi trillet med oss Gustav fra fødestua til barselhotellet. Der tok jeg feil.

Et hav av barseltårer
En venninne av meg sa en gang at hun heller vil føde enn å gå gjennom seks uker med barseltid. Jeg skjønner nå hva hun mener. Overgangen fra å kun ha meg selv å passe på, til å ha fult fokus på et pittelite menneske, ble mye tøffere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kjente på en merkelig blanding av sorg over å miste mitt tidligere liv, frykt for å ikke være en god nok mor for Gustav, og dårlig samvittighet for at jeg ikke var fra meg av forelskelse.

Det hele resulterte i at barseltårene trillet i timesvis hver dag, og jeg ble genuint bekymret for å ikke finne morslykken. Ekstrem søvnmangel og et totalt mislykket forsøk på å amme hjalp nok heller ikke.

Pupp er best når pupp er mulig
Etter flere uker med all verdens tiltak for å få ammingen til å fungere (inklusivt alt fra å bli håndpumpet av en fransk jordmor), måtte puppen legges på hylla. Det var et enormt nederlag å ikke få til noe så primært, og det føltes som om jeg sviktet Gustav fullstendig. Jeg hadde jo tenkt på amming som en selvfølge, og alt av mammalitteratur formanet til morsmelk. Da var det godt å ha både familie, helsesøster og ammeveileder som kunne fortelle at barn vokser fint opp på MME også. Jeg vet det er mange som ikke er like heldig, og som holder det gående til både pupper og psyken er knekt for å leve opp til et enormt ammepress.

For oss gjorde overgangen til morsmelkerstatning at vektkurven til småen omsider begynte å peike oppover — det samme gjorde livsgnisten til mor. Som en bonus kunne jeg da outsource noen av matingene til Jørgen slik at gutta fikk knytte enda tettere bånd <3.

Gustav på sin side har heldigvis virket upåvirket av det hele. Han har arvet mors sove-, spise- og prumpehjerte, og er fornøyd med tilværelsen så lenge flasken blir servert til riktig tid. Og så er han jo selvsagt det nydeligste noen noen sinne har sett.

Dette får vi til
Nå nærmer vi oss slutten på barseltiden, og vi begynner så smått å få grep om vår nye tilværelse. Gustav blir stadig mer oppmerksom på omgivelsene, og vi er spente på hva neste utviklingstrinn har å by på. Det kjennes ut som om babybluesen er i ferd med å slippe taket, og kjærligheten for den lille vokser for hver dag.