Note to self nr. 09: Ammetåke og møbelshopping er dårlig kombo

Eller, kan man egentlig kalle det ammetåke når man har flaskebaby? Èn eller annen skodde har i hvert fall lagt seg som et tykt teppe der hukommelse, logikk og beslutningsdyktighet pleide å være. La oss kalle det flaskeskodda, og den kan gjøre selv de enkleste ting – som å gå av bussen på riktig stopp – til en ganske stor oppgave.

Tidligere i uka skulle jeg til legen. Planen var å møte opp tidlig slik at jeg kunne slappe av på venterommet mens Gustav hadde pappatid hjemme. Jeg skulle surfe gjennom diverse instagramkontoer, spille Two dots (som jeg forøvrig har et avhengighetsforhold til) og lese nyheter – og det uten å lure på om Gustav skulle våkne. Slik ble det ikke.

«Idet jeg satte meg på bussen slo flaskeskodda inn for fult, og jeg glemte at et viktig suksesskriterium for å ta kollektivtransport er å gå av i tide.»

Idet jeg satte meg på bussen slo flaskeskodda inn for fult, og jeg glemte at et viktig suksesskriterium for å ta kollektivtransport er å gå av i tide. Det resulterte i at måtte jeg spurte for å rekke legettimen. Som plaster på såret hadde jeg også glemt å lade opp telefonen, så noe instasurfing hadde det uansett ikke blitt noe av.

Det å holde orden på mobilen er forøvrig en oppgave i seg selv. Her om dagen så jeg ikke noe annen utvei enn å prøve å ringe til mobilen min etter å ha lett etter den i en halv time. Flaskeskoddelogikk. Heldigvis fant jeg den i baklomma idét jeg skulle bruke den til å ringe meg selv.

«Logikken for å kjøpe den i det hele tatt var at det er lurt å kjøpe en dyr stol så tidlig som mulig for å få mest valuta for den – det til tross for at leiligheten vår allerede er overmøblert.»

Vel viten om at hjernekapasiteten er langt under normalen, hadde jeg likevel full tillit til egen beslutningsevne da jeg skulle bestille en relativt dyr lenestol. Logikken for å kjøpe den i det hele tatt var at det er lurt å kjøpe en dyr stol så tidlig som mulig for å få mest valuta for den – det til tross for at leiligheten vår allerede er overmøblert.

Da stolen kom etter åtte ukers leveringstid fikk jeg kalde føtter. Tro om jeg hadde valgt feil farge? Skulle jeg heller gått for en lysere og mer dempet skinnfarge? Jeg ble så usikker at jeg lot stolen stå igjen i butikken for å gi meg selv et døgn ekstra til å tenke på det. Hele slekta, alle snapkontakter og hele butikkpersonalet ble involvert i beslutningsprosessen – til ingen nytte. Jeg klarte bare ikke å bestemme meg. Kort fortalt gikk jeg til slutt for den jeg opprinnelig hadde kjøpt, fikk den fraktet hjem, hadde den i to dager, angret meg, spurte butikken pent om å få bytte, fikk lov, skadet stolen på veien, fikk hjelp til å selge stolen min til en annen kunde for redusert pris, og bestilte den lysere mer dempede skinnfargen istedenfor. Den kommer om ca. 6 uker.

For å toppe det hele bestilte jeg meg også en ny sofa for å så avbestille den to dager etterpå fordi jeg hadde glemt at jeg jo ikke hadde lyst på sånn sofa. Jeg tror det er best å holde meg unna møbelbutikker til skodda har lettet.

Den vakre Bollo-stolen av Andreas Engesvik for Fogia fikk bo hos oss i to dager. Om noen uker flytter en lysere erstatning inn. Takk til Kollekted by for fantastisk service!

Men en slik skodde i topplokket er det nesten skremmende å tenke på at jeg skal ta vare på en bitteliten baby. Eller, det er vel nettopp Gustav som driver og tåkelegger hjernen. For selv om jeg har fått tidenes sovebaby som lar mor få sove bra om nettene (*banker i bordet*), går alt jeg har av hjernekapasitet til å sørge for at den lille har det best mulig. Prima prioritering spør du meg <3.


Comments

No comments


Add

Comment

You may use HTML tags and attributes