Jeg er så svak for dekketøy i keramikk – og aller helst de med et minimalistisk, japansk uttrykk. I frykt for at de skulle bli ødelagt, har de lenge stått gjemt i et skap, og kom kun frem når vi hadde gjester (altså fire ganger i året). Men hva er egentlig poenget med fint dekketøy når det bare står og samler støv? Ok, kanskje Gustav skal få noen år til på baken før han får «faft» i mors fisefine keramikkopp, men vi andre bruker nå favorittene til hverdags. Og for en ikke-kaffedrikker som meg selv, er det genialt å kamuflere colaen i en vakker, håndlaget kopp.